Forfatter(e): Lars Wingård
E-post:
Kilde: Lars Wingård, via. Forum på Laiv - Teori
Utgitt: 13.04.2002
Sist endret: 10.05.2002
Forfatteren(es) krav til evt. gjenbruk av materialet nedenfor:
Kontakt forfatteren(e) om tillatelse

OBS! Husk alltid å oppgi forfatter og kilde når du gjenbruker materiale. Bruker du materiale fra denne websiden, er kilde: Skattk@mmeret.
Info: Ni teknikker for å bygge opp en fiksjon i en laiv
Stikkord: teknikker
Tittel: Ni teknikker

NI TEKNIKKER FOR Å BYGGE OPP EN FIKSJON I LAIV

På en laiv er målet at deltakerne opplever å være andre personer enn de virkelig er, at de er et annet sted, i en annen tid eller i en annen verden. En laivdeltaker trer altså ut av sin egen virkelighet og inn i en fiksjon.

Hvordan? Inngangsporten til fiksjonen er rollen. Hvordan er det mulig å konsentrere seg helt om å være rollen i flere dager i strekk? Man kommer ikke inn i spillet, og får ingen stor opplevelse bare av å bestemme seg for å være i rollen. Ikke over lang tid.

(her skal det være en tegning av to firkanter. Den ene heter "reality", og den andre heter "fiction". Det går en pil fra reality til fiction.)

En spiller må holde tankene om rollen og fiksjonen i aktiv hukommelse, mens tankene om virkeligheten holdes unna. Spilleren må stadig minnes om at han er rollen, og at rollen er forskjellig fra hans vanlige jeg. På laiv har vi forskjellige teknikker for å gjøre fiksjonen sterk og spesiell. Teknikkene er markeringer av forskjellen mellom virkelighet og fiksjon, mellom rolle og spiller.

Jeg har funnet ni teknikker som kan brukes til å bygge opp en fiksjon.

De ni teknikkene:

Rollenavn

Navn er identitet.

Å bruke et rollenavn som sitt eget er en kraftig markering av at man har skiftet identitet.

Det styrker din innlevelse i fiksjonen hver gang

-du presenterer deg med rollenavn

-noen andre tiltaler deg med rollenavn.

Rollenavn må brukes. Rollenavnet bør ikke være noe som peker på spillerens eget liv. Spilleren skal jo nettopp glemme seg selv.

Kostyme

Klærne påvirker tanker og oppførsel.

Forskning viser at vi i stor grad definerer oss selv utfra det vi har på oss. Barn som er utkledd som hekser og troll lyver og stjeler mer enn barn som har kledd seg ut som indianere og prinsesser. Kvinner i sykepleieruniform viser mer omsorg enn kvinner i Ku Klux Klan-drakter. Store karneval tilsidesetter normale regler for oppførsel.

Når du tar på et kostyme gjør det noe med din egen oppfattelse av deg selv. Ved hjelp av kostymer kan man derfor enkelt påvirke spillernes evner til å tre ut av seg selv og inn i en rolle.

Det er ikke tilrådelig, selv på kortere samtidslaiver, at spillere bruker sine private klær når de spiller rollen. Klærne du går med hver dag, klokken du har på armen, smykker du bruker, skoene du går i, alt minner deg hele tiden på at du er deg selv.

Sanseinntrykk

På en laiv bør man ha opplevelsen av å være i spillets verden, og å ikke være i sin egen verden. Da hjelper det å faktisk bygge opp sansbare omgivelser som viser spillets verden.

Velg omgivelser med omhu. Finn steder som ser spesielle ut. Gi laiven en spesiell lukt gjennom parfyme, røkelse, vaskemiddel eller hva som helst. Gi gjerne deltakerne noe spesielt å spise, slik at de får en spesiell smak i munnen. Dersom det passer inn i konseptet kan musikk eller et spesielt lydbilde også skape inntrykket av å være i et annet univers. Finn måter for å la spillerne oppleve laiven med hele kroppen.

Det går selvsagt ann å la være å bruke visuelle effekter. Men da er det viktigere at spillerne er i aktivitet. Dersom man blir passiv begynner man å se seg rundt. Da vandrer tankene til ting man ser rundt seg, og under en laiv vil vi at deltakere skal tenke mest mulig på laiven og minst mulig på virkeligheten.

For uerfarne eller passive spillere er sanseinntrykk spesielt effektivt for å holde konsentrasjonen på fiksjonen.

Ord

Ordene du bruker styrer i stor grad tankene dine.

For å styrke fiksjonen er det derfor viktig at spillerne snakker om ting som gjør spillet forskjellig fra virkeligheten. Det er også effektivt å ha sanger eller små historier som handler om ting som er med i spillet.

Det er viktig at hver spiller engasjerer seg gjennom å snakke om fiksjonen selv, og ikke bare hører på andre.

Å stå i fiksjonen og komentere virkeligheten er veldig destruktivt for fiksonen. Dersom det er noe man er HELT nødt til å si (f.eks. av sikkerhetsgrunner) er det bedre å gå ut av rollen og så si det man må si som seg selv.

Talemåte

På de fleste laiver snakker man hele tiden. Å forandre måten man snakker på kan derfor være en måte å forandre følelsen av å være i fiksjonen. Når spillere snakker anderledes har de lett for å føle seg anderledes.

Dersom du forandrer måten du snakker på markerer du for deg selv at du er i fiksjonen hver eneste gang du åpner munnen. for å si noe. Da kan selv trivielle samtaler om været forsterke fiksjonen.

En endret talemåte kan for eksempel være å snakke engelsk eller å snakke norsk med en aksent eller en dialekt. Men bare det å gi rollen spesielle uttrykk og talemåter for rollen kan hjelpe voldsomt på innlevelsen.

Gjøremål og fysisk handling

Hjernen fungerer slik at tanker påvirker oppførsel og omvendt. For å konsentrere tankene om fiksjonen er det viktig å gjøre ting relatert til fiksjonen.

Spillere bør gjøre andre ting i spillet enn i det virkelige livet.

Ting du hadde gjort uansett laiv eller ikke laiv hjelper ikke til med å bygge opp fiksjonen. Noen ganger er trivielle handlinger nødvendige (børste snø av teltet, bære vann), men de hjelper ikke nødvendigvis spilleren inn i fiksjonen.

Det er mulig å gjøre den trivielle handlingen spesiell ved å la den utføres på en bestemt måte. Dersom to roller har i oppgave å lage mat hjelper ikke det dem inn i fiksjonen. Det forandrer seg når den ene har absolutt makt over den andre. Herren er streng og tjeneren er dum. I dette tilfellet blir det å lage mat en interessant aktivitet for spilleren. Spilleren lager mat på en ny måte, og bruker handlingen matlaging til å tydeliggjøre rollene sine.

Mennesker interesserer seg mest for det de selv kan påvirke. Derfor bør hver spiller ha muligheten til å gjøre ting som påvirker andre og på en eller annen måte sender spillet i en ny retning.

Følelser styrker fiksjon. Prøv å engasjere spillernes følelser. La dem gjøre ting som fremkaller lykke, frykt, overaskelse, sinne, tristhet eller avsky. Fremkall gjerne også erotiske følelser, men vær forsiktig med å tillate sex i laiven. Det blir lett privat, og trekker oppmerksomheten ut av spillet.

Daglige gjøremål kan bli forsterket av at de gjøres som små ritualer som gjentas. Slike små ritualer kan være alt fra å bli medisinert til å synge nasjonalsangen forran flagget tre ganger daglig. Rutiner kan gi følelsen av at rollen har en hverdag. Slike rutiner kan være hverdagslige og kjedelige for rollen, men må være interessante for spilleren.

Kroppsspråk

Som med talemåte vil endret kroppsspråk frigjøre en spiller. Å endre holdning, små gester og bevegelseskvalitet kan gi spilleren en følelse av å være i en annen kropp.

Dette er kanskje en av de vanskeligste teknikkene å bruke, ettersom det i starten er ganske krevende å holde på en bevegelsesmåte som ikke er din egen. Dette krever ofte at spilleren har brukt tid på å trene inn rollens kroppsspråk.

Man kan få mye ut av å bruke denne tekniken, men det er forståelig nok ikke alle som greier det. Et vanlig problem på laiv er at spillere blir slitne, og at de dermed lett får en slapp holdning dermed lav intensitet i spillet.

Sosiale regler. Måten å behandle hverandre på.

Ingen rolle er en øy. Alle roller er avhengige av hverandre, og de definerer hverandre. En rolle skapes mye utfra hvordan andre behandler den, og hvordan den oppfører seg ovenfor andre.

Laiv er interaksjon. Spillernes møte med hverandre i en endret kontekst er noe av kjernen i laiv. De sosiale reglene blir dermed en veldig viktig del av fiksjonen.

Det kan være lurt å ha enkle, klare, konkrete regler for hvordan spillere skal behandle hverandre. Det er viktig at spillerne bruker de sosiale reglene ofte, ellers får de liten inflytelse på fiksjonen.

Indre bilde

Uten indre bilder er laiv ikke lenger laiv. Poenget med laiv er jo nettopp å oppnå en følelse av å være i en annen verden.

Du må ha en eller annen type forestilling om:

-rollen du skal leve deg inn i og forholdet til omgivelsene på laiven

-verden utenfor laiven

-at du ikke vet at dette er et spill.

For at innlevelsen skal fungere best mulig bør de indre bildene være tydelige, enkle og konkrete. Som oftest er det vanskeligst å holde det indre bildet oppe i starten av spillet. Etterhvert går det av seg selv. Når laiven har vart en stund blir de indre bildene ofte tydeligere og mer nyanserte. Da har du gått og tenkt på dem i lang tid, og ting som har skjedd i spillet har forsterket og påvirket dem.

Indre bilder er lette å holde på dersom de andre teknikkene fungerer som de skal.

De ni teknikkene er altså:

-Rollenavn

-Ord

-Gjøremål

-Kostyme

-Talemåte

-Kroppsspråk

-Sosiale regler

-Sanseinntrykk

-Indre bilde

Du trenger ikke alltid bruke alle teknikkene. Ofte kan det være vel så effektivt å velge ut noen av dem, og heller gjøre dem viktigere.

Litt psykologi:

Når en spiller går inn i en laiv har vedkommende i sin aktive hukommelse ting som har skjedd de siste dagene, gleder og sorger fra det virkelige liv. Å ha masse slike minner i aktiv hukommelse hindrer spilleren i å gå ordentlig inn i fiksjonen.

Hjernen fungerer slik at det som har skjedd i det samme rommet eller i den samme type situasjon som du er i for øyeblikket er lett tilgjengelig i hukommelsen. Det blir lett å huske.

Dersom spilleren når laiven starter opplever å komme inn i en helt ny type situasjon i en annen verden, vil minnene om det virkelige livets problemer bli minde tilgjengelige i hukommelsen. Så når spilleren etter en stund tar en hvil vandrer tankene til det som har skjedd på laiven, og ikke til verden utenor.

Derfor er det viktig å ha klare rammer rundt laiven. Ha en klar, tydelig start, gjerne med en liten sermoni som markerer overgangen mellom virkelighet og spill.

Videre bruk av teknikkene:

Alle deltakerne er med på å skape en laivfiksjon, men som regel har vi en liten gruppe mennesker som legger premissene. Hvordan er det så mulig for en arrangør å forme laiven etter sin idè? Hvilke midler har han rådighet? Jo, nettopp teknikkene vi har snakket om her.

Teknikkene gjør ikke bare at spilleren kommer inn i fiksjonen. De kontrollerer i stor grad fiksjonens innhold. Laivens innhold kan derfor uttrykkes gjennom de ni teknikkene jeg har nevnt.

De ni teknikkene brukes til å tydeliggjøre forskjellene mellom forskjellige steder i spillet. La oss tenke oss at du lager en laiv som er satt til en fantasiverden. Rollene tilber sine forfedres guder, og på spillområdet ønsker du å ha et tempel for disse gudene. I tempelet skal det være en følelse av hellighet. Det hellige rommet kan tydeliggjøres ved hjelp av de ni teknikkene, for eksempel slik:

-Alle vet at når man er i tempelet tiltaler man hverandre med broder og søster.

-I tempelet snakker man bare om evige spørsmål som livet, døden og kjærligheten. I tempelet er det også vanlig å synge tradisjonelle sanger om gudenes storhet.

-Man gjør et lite ritual hver gang man entrer eller forlater tempelet.

-Man har spesielle klær her. For eksempel må alle ha en bestemt type tempelskjerf.

-Dette er et sted der man snakker dempet.

-Man beveger seg rolig og sakte i tempelet.

-Når man møter noen i tempelet bukker man til hverandre. Selv til sin værste fiende.

-Alt inventaret i tempelet er hvitt og det brennes ofte røkelse oppe ved alteret. Man drikker en bestemt drikk under ritualet.

-Spillere forestiller seg at gudene følger med på alt som skjer i kirken, at forfedrene deres har gått hit regelmessig i tusen av år og at det er her de kommer til å begraves når de en gang dør.

Vær forsiktig med å la rollene bryte denne typen i-spillet-regler, selv om det skulle være realistisk at det kunne skje. Kan du tenke deg hvorfor det svekker fiksjonen?

Tenk deg at du skal lage en laiv om et militært romskip. Hvordan ville du brukt de ni teknikkene for å markere forskjellen mellom romskipets kantine, der soldatene går når de har pause, og kommadobrua, der offiserene tar alle viktige beslutninger?

Dersom du organiserer rollene i grupper kan det lønne seg å tydeliggjøre forskjeller mellom gruppene. Prøv å tenke deg hvordan du på en fantasylaiv kan bruke de ni teknikkene til å tydeliggjøre forskjellene mellom folkene som bor i den lille bygda og de rike handelsfolkene som kommer tilreisende.

Hvilke teknikker vil du bruke for å gi "solens dag" en vilter følelse?

Dersom du skulle lage en laiv der handlingen var satt til middelalderens Japan, hvilke teknikker ville du bruke for å gi hele spillet en japansk følelse?

Som spiller, hvilke teknikker kan du bruke for å tydeliggjøre rollen din dersom du spiller en tigger som tidligere har vært en høytstående embedsmann?

Det følgende bør tydeliggjøres gjennom de ni teknikkene:

-Forskjellene mellom fiksjon og virkelighet.

-Steder i spillet og forskjellene mellom dem.

-Forskjeller og likheter mellom roller.

-Forskjeller og likheter mellom grupper av roller.

-Konseptet for laiven. Eks: "Japan på 1940-tallet", "terroristlaiv", "alvelaiv" etc.

I enkelte tilfeller bør du også tydeliggjøre forskjellige tidspunkt i spillet.

Til slutt:

Når du skal bygge opp fiskjonen i en laiv, så bestem deg først for hva du vil med laiven. Så bruker du teknikkene du trenger for å oppnå det du har bestemt deg for.

Denne metoden for å bygge opp en fiksjon i levende rollespill mener jeg er universell, det vil si at den gjelder for alle laiver. Jeg tror det kan finnes flere teknikker enn de ni jeg har funnet. Dersom du kommer på noen av dem, så skriv til meg på larsaw@yahoo.com.

-Lars Wingård-

PS: Vär så snill og si ifra dersom noe er uklart i denne teksten.


Alt matrialet her er å betrakte som forfatteren(es) eiendom, og beskyttet av lov av 12.mai 1961 nr.2 om opphavsrett til åndsverk m.v. (opphavsrettsloven)

Skattk@mmeret - Ansvarlig redaktør Tommy Finsen