Forfatter(e): Petter Bøckman
E-post: petterb@darwin.uio.no
Kilde: Petter Bøckman
Utgitt: 25.01.2002
Sist endret: 29.01.2002
Forfatteren(es) krav til evt. gjenbruk av materialet nedenfor:
Kontakt forfatteren(e) om tillatelse

OBS! Husk alltid å oppgi forfatter og kilde når du gjenbruker materiale. Bruker du materiale fra denne websiden, er kilde: Skattk@mmeret.
Info: Om å bruke ikke-mennesker som roller på laiv
Stikkord: rase, art, artsbiologi, alver, orker
Tittel: Gjennom andre øyne


Gjennom andre øyne

Om å bruke ikke-mennesker som roller på laiv


Kanskje et av de vanligste kjennetegnene på den sjangeren vi kaller fantasy er at det finnes alternativer til menneskene. Både på laiv og i litteraturen dukker mer eller mindre fantasifulle og mystiske grupper opp. Noen ganger er det vellykket, andre ganger er det utrolig patetisk. Her er noen tips og vink for framtidige laivarrangører som gjerne vil ha med ikke-mennensker

Hva er et ikke-menneske? Litt artsbiologi for laivere

Vi skiller ofte mellom mennesker og dyr. Rent biologisk er mennesket et dyr som alle andre, men skillet er desto viktigere rent kulturelt. Laiv (og annen fantasy) gir nettopp muligheten for å tenke seg hva som skjer om dette skillet faller bort. Troll, alver og orker er vår egen art sett gjennom et mørkt speil, intelligens uten sjel, mål uten mening. Ingenting er så skremmende som et menneske som ikke er et menneske. Nettopp derfor skal jeg dvele litt ved definisjonen på art og rase.

I litteraturen møter vi ofte utrykket "the Human race", som gjerne blir oversatt til "menneskerasen". Det er en gal oversettelse. Utrykket henviser til et gammelt utrykk "race", som på norsk må oversettes med art. Dette kan virke pirkete, men det er faktisk viktig for å forstå hva det er vi snakker om.

Hva er art og rase?

Først må vi se litt på begrepet fitness. I henhold til Darwin (Darwin, 1959) er fitness evnen til å overleve og få barn. Fitness dekker en masse evner og egenskaper, og er egentlig umulig å definere nøyaktig. Darwins eget slagord: Survival of the fittest, forklare det så godt som noe.

To grupper defineres som tilhørende forskjellige arter hvis de potensielt ikke får avkom eller får avkom med nedsatt fitness, under naturlige omstendigheter. To grupper kalles underarter hvis de er samme art (se over), men har store, morfologiske forskjeller i tilpassning. To grupper kalles raser hvis de har mindre, men distinkte systematiske forskjeller. I vitenskapen oppgis arter med to navn (slekts- og artsnavn), raser eller underarter oppgis med tre navn.

Dette betyr at løve og tiger er to arter. Løver og tiger kan parre seg og få fullt leve- og reproduksjonsdyktig avkom i dyrehager, men de gjør det ikke i naturen. Grunnen er at løver er slettelevende flokkdyr, mens tigeren er et ensomt skogsdyr. Dermed forblir de to arter, selv om de bor i samme området (og ja, det lever løve i India). Isbjørn og brunbjørn vil faktisk parre seg i naturen (det hender i Canada), men avkommet blir motlete i pelsen, og er dårlig koamuflert både på is og i skog. De har følgelig nedsatt "fitness" (blir sett av byttedyr), og dermed er de to arter. Hest og esel vil parre seg, men mulldyr er sterile, og dermed er de to arter.

Arten menneske og andre arter

Så over til oss selv. La oss se hvordan dette virker på vår egen art:

Hvis orker, alver og mennensker kan parre seg fritt, uten at det er noe galt med avkommet (og at avkommet har like stor sjanse til selv å få barn som sine renrasede søsken) er de å anse som underarter eller rase. Ettersom alle verker (også i AD&D, se Gygax, 1979) sier at disse "faller utenfor i begge samfunn", har de nedsatt fitness, og bør betraktes som egne, om enn nærstående arter.

Dette spørsmålet kan i utgangspunktet virke latterlig, men det kan være på sin plass å bruke noen linjer på faktisk å definere hva vi snakker om. Det finnes utrolig mange ord og utrykk, særlig i litteraturen og fra bordrollespillene som ofte går igjen på laiv. Ikke alle er like godt valgt, og ikke alle utrykker det vi ofte tror de gjør.

Alver og orker som raser

Hvis vi eksempelvis gjør de tradisjonelle fantasy-artene til menneskeraser, blir ikke orkene mer forskjellige fra oss en eksempelvis en zulu eller en australneger. Brått blir de en motstander med omtrant samme mål og krav til livet som oss selv, en fiende det går an å snakke fornuft med, en fiende man til å med kan samarbeide med. Som mentalt eksperiment kan man lese Ringenes Brorskap (Tolkien, 1954), scenen i gravkammeret i Moria, og bytte ut alle referanser til "ork" med en menneskerase (min favoritt er buskmenn) og se hva som skjer. Er det det samme verket? Betyr scenen noe annet?

Mystikk og spillere, andre arter på laiv

Som laivere driver vi med illusjoner. Det er ingen av oss som er alver eller troll, men gjør ikke at det nødvendigvis er galt å ha slike med på laiv. Men skal de beholde effekten, er det viktigste å sørge for å holde alver mystiske, dvs at de ikke stikker innom og slår av en prat, men er noe man møter i tette kratt nattestid.

Slike roller bør være SIS-roller. Hvis alver er alminnelige mennesker som fryser på beina, har dårlig ånde og får kviser av sminken, så blir de som deg og meg. Da mister de all mystikken og (for å lene meg på irsk/skotske tradisjoner) mister all sin "glammour" (alvemagi). Alver skal være "larger than life". Orkene skal være fremmedartede og farlige. En ork med dårlig bomullskostyme i fullt dagslys som forsøker å bomme en sigg vil ødelegge enhvær illusjon. Det er mulig å spille noe så fjerntliggende som en annen art, men det er vanskelig å gjøre det en hel uke, særlig med magetrøbbel og våte sokker...

Andre arter og gjenkjennelse

"Man får ikke mer morro enn man lager selv", heter det. En laiv vil til syvende og sist alltid henge på spillerne. For at de skal kunne spille godt, er de avhengige av å ha en verden de kan spille mot, en verden de kjenner og er såpass trygg på, at de tørr bruke det bakteppet verden utgjør. Andre arter er noe av det som definerer en verden. Om arrangørene tar lager en verden med orker og høyalver, vil spillerne anta at de har med en Tolkien-inspirert laiv å gjøre. Tilsvarende vil huldre og troll antyde at det er en laiv basert på våre hjemlige eventyr. Hvis man slenger noe nytt og ukjent inn i spillet, så vil man kunne oppleve at spillerne reagerer med en "hvordan takler vi dette"-holdning. Spesielt skal man være forsiktige med å "bare lage en ny gruppe" som SIS.

Hva gjelder "nye grupper" som spillere, bør man holde tungen rett i munnen og tenke nøye over hva man vil med gruppa. En ny gruppe kan enten være:

1 En gammel gruppe (eks orker) i ny forkledning.

2 En gammel gruppe (eks tusser) sett fra en ny synsvinkel.

3 En helt ny gruppe med helt ny forkledning.

Ofte vil alternativ 2 fungere best. Om du bare maler orkene dine røde i stedet for grønne tar det 1 1/2 time før spillerne dine har avslørt deg som en lat arrangør, og lufta går ut av ballongen. Alternativ 3 må man være litt forsiktig meg. For det første er det ikke saklig at man møter noe ingen har hørt om før. Bøndene som bor i en verden med "taikurer" har hørt om dem, i alle fall som eventyr. Dermed vet de litt om den, for eks en del råd om hvordan man tar livet av dem. For det andre gjør det at spillerne føler seg fremmedgjort i spillverden, og da blir andre typer spill vanskelig.

Den overraskende vinklingen på en gammel gruppe kan derimot være veldig spennende. Det er (som det ble sakt om klisjeer) når man fyller gamle klisjeer med nytt liv at man virkelig for se styrken som bor i dem. For spillere som er vant med å møte blånde push-upp-alver med søte små spisse ører som spillere, vil en konfrontasjon med SIS-utgaven av alver (the Unseelie-court) kunne bli immari spennende!

Andre arter for enhver pris?

Ditt ansvar som arrangør

Det er du som arrangør som bestemmer hva laiven skal handle om. Hvis du har tatt mot til deg og bestemt deg for å lage en laiv uten svartalver (eller orker, nisser, troll, adelsmann, skatteinkrevere, stjerneriddere fra Venus, taikurer eller guder som stikker innom på kaffeslaberas), så skal du har in nok i magen til å si nei til dem som gjerne vi spille slike roller.

Det er ikke uvanlig at gamle, barkede spillere har lyst på slike roller. Ikke bare er det utrolig frekt å forlange noe slikt, men det ødelegger laiven at ideen bak ikke kan spilles ut i den form den var tenkt. En spiller som presser gjennom "bare et lite orkefølge, vi skakk'e harve asså!" ødelegger laiven for de 50-60 andre som har meldt seg på under den forståelsen at de skulle slippe innpåslitende, grønnmalte spillere. Kanskje spesielt for arrangører som gjerne vil lage "alternativ" fantasy er det viktig å ha mulighet til å rendyrke settingen. Desto viktigere er det å holde gamlekara som vil spille svartalv på sin n'te laiv i øra.

Sist men ikke minst: Hvorfor skal de gamle ha all morroa? La ferskingene får prøve seg på å spille bad-asses en gang i blandt! Mange arrangører sier laiven ble dårlig forde de hadde med for mye ferskinger i viktige roller. Dette er reinspikka sludder og ansvarsfraskrivelse. Jeg har til gode å spille mot en spiller som spilte dårlig forde vedkommende var fersk. Dårlig spill skydes stort sett at ferskinger er dårlig informert eller har fått en rævva rolle. Jeg har derimot hatt den meget tvilsome gleden av å spille mot gamle gribber som har lurt, tvunget eller sleipa seg til nok en power-rolle. Det er desverre ofte en heller trist opplevelse.

Om å tenke i nye baner

Fordelen med "gamle kjenninger" som troll, tusser, orker og alver er at folk vet både hvordan man spiller dem og hvordan man spiller mot dem. Om man slenger en ny gruppe (enten som SIS eller som spillere) på bordet og sier: "Her er taikurene, de er kjempeskumle", sier spillerne "Hæ?". Deretter blir det mest et spørsmål om "og hvordan dreper vi så disse?", og svært lite stemning. Det er OK med nyskapning, men om man bare kaller orker noe annet og gir dem hale i stedet for huggtenner og grønn hud, da har man ikke nyskapt noe som helst.

Skal man finne opp fantasysjangeren på nytt må man gjøre det skikkelig. Det har vært en del laiver som har reklamert med å være en "ny type" fantasy, men som på de vesentlige punktene var temmelig standard. Da blir det nyskapning for nyskapningens skyld. Det er fullt mulig å være nyskapende og samtidig bruke noe gammelt. Å bruke arter fra norsk folkeeventyr er mye bedre enn å dynge på med nylagede konsepter. At spillerne "kjenner seg igjen" i verden gjør underverker både for stemningen og spillernes mulighet til å leve seg in i ting. For spillere som aldri har opplevd en slik setting er det både nytt og spennende, samtidig som de vet masse om verden som sådan, og kan konsentrere seg om å spille. Her en noen tips for dem som vil tenke i nye baner:

- TENK i nye baner.

- En ny tanke er ikke nødvendigvis en god tanke.

- Det er en grunn til at det gamle fungerer.

Til ethvert gitt problem finnes i prinsippet et uendelig antall løsninger, Bare noen få av dem er brukbare. Når man skal lage noe nytt, tenk:

- Hva kan jeg få ut av dette?

- Vil dette som konsept fungere bedre enn det gamle?

- Hvordan passer dette sammen med alt det gamle jeg har.

- Hvordan gjør jeg spillerne kjent med dette.

Vitsen med å skape noe nytt er ikke bare å skape, det er å overgå det som er skapt fra før!

Litteratur

Darwin, C. 1959. On the origin of species by means of natural selection. John Murray, London

Gygax, G. 1997. The official AD&D Players hand book, TSR inc, Cambridge

Tolkien, J. R. R. 1954. The Fellowship of the Ring: George Allen and Unwin, London


Alt matrialet her er å betrakte som forfatteren(es) eiendom, og beskyttet av lov av 12.mai 1961 nr.2 om opphavsrett til åndsverk m.v. (opphavsrettsloven)

Skattk@mmeret - Ansvarlig redaktør Tommy Finsen