Norges offisielle laiv-portal laiv.org


  vh.gif (121 bytes)Nyheterhh.gif (123 bytes)
Laiv.org
Forsiden .
Tjenester .
Status/logg .
Statistikk .
Hva skjer?
Nyheter .
Kalender .
Forum .
Skravla/IRC .
E-post-lister .
Lenker
Inn- og utland .
Medlemmer .
Grupper i Norge .
Arkiver
Skattk@mmeret .
Komp., artikler mm.
Gravplassen .
Bilder fra laiver mm.

Laiv-arkiv .
Laiver, arrangører mm.

Annet

Hva er laiv? .

Kikker

Ansvarlig redaktør:
Tommy Finsen

 

Levende rollespill - noe for drama?
25.11.1999 14:55 - Av: Tommy Finsen

I en lengre artikkel tar Vibeke Andersen for seg laiv (i hvertfall enkelte typer) på en dramapedagogs premisser. Dette er del to av tre i artikkelserien fra Drama nr 3/99

Vibeke Andersen
Levende rollespill - noe for drama?

Levende rollespill eller laiv dukket jeg borti første gang på videregående. En del av guttene i parallellklassen min møttes en gang i uka og lekte vampyrer i Oslos gater. Det hele virket ganske tåpelig på meg den gangen, noe nerdete gutter dreiv med på fritida.
Men for noen år siden ble jeg kjent med et par som hadde drevet med laiving i flere år og var helt hekta. Hjemme hos dem hang det selvlagde ringbrynjer på veggene og det sto utskårete romerske spyd med skumgummispiss på gjesterommet. Merkelige alfabet var rammet inn og hang overalt, og skapene var fulle av vadmelskjoler og hjemmelagde skinnsko.
Dette fascinerte, og jeg måtte bare spørre hva en laiv egentlig var. De svarte litt diffust; En laiv var en slags leir du dro på, der du spilte en rolle hele tiden mens du var der. De fortalte om en skjebne-laiv de hadde vært på, «Orfevs og Evrydike», og den inneholdt alt sa de: kjærlighet, død, hevn, mord og så videre.
Men hva gjorde de der!? Var det som et skuespill? Kysset de hverandre? Sloss de på ordentlig? Hvordan visste de hva de skulle gjøre? Hvor bodde de? Hva spiste de?
Jeg ble sittende igjen med flere spørsmål enn jeg hadde hatt før jeg spurte. Men nysgjerrigheten min var pirret.
Under en diskusjon på drama-storfag, høsten 1997, snakket vi om hvordan ulike fagområder benytter seg av teater- og dramatermer og hva dette gjør med faget vårt. Da bestemte meg for å gjøre en undersøkelse omkring begrepet rollespill. Dette er definitivt et begrep som andre fagområder har «lånt» og gitt en ny betydning. Her fikk jeg også muligheten til å undersøke grundigere hva levende rollespill gikk ut på.
Jeg bestemte meg for å se nærmere på de fagområdene som benyttet begrepet rollespill, og finne ut hvilken betydning de tilla ordet. Deretter sammenliknet jeg disse ulike formene for rollespill, og tilslutt undersøkte jeg hva mannen i gata forbandt med ordet. Resultatet var ganske spennende og utgjorde storfagsoppgaven min våren 1998.
I denne artikkelen vil jeg imidlertid bare ta for meg den kategorien som omhandler fantasirollespillet; en form som har vokst frem i ungdomsmiljø over hele verden.

Fantasirollespill
Fantasirollespill kan grovt deles inn i tre hovedkategorier:
1. Bordrollespill/brettspill
2. Rollespill på nettet
3. Levende rollespill - Laiv

Bordrollespillet har sine røtter i to leirer. På den ene siden har det utgangspunkt i det tradisjonelle brettspillet, som Hatt-over-hatt og Ludo. Brettspillene har blitt mer og mer avanserte og vi har fått spill som Geni, Fantasi og Kokkelimonke. Disse spillene prøver å involvere spillerne i større grad, noe som også er målet i bordrollespillet.
På den andre siden har bordrollespillet røtter i Fantacy-litteraturen (for eksempel Ringenes Herre, J.R, Tolkien). Dette er historier med trollmenn, drager, nisser, dverger, alver og hobbiter; spennende figurer som appellerer til fantasien. Historien i disse bøkene er ofte oppbygd på samme måte som våre folkeeventyr. Hovedpersonen har en oppgave å løse, møter mange prøvelser underveis og seirer til slutt over det onde. Denne formen er kjent for de fleste, og vi kan dramaturgien i historiene nesten intuitivt.
Herfra var ikke veien lang til ønsket om selv å lage historier. Bordrollespillet bidro med et brett, figurer (alver, trollmenn, krigere), spesielle terninger som ga figurene ulike egenskaper (magiformularer, styrke, evne til overtalelse), og en liten bok som beskrev den fiktive verdenen spillet foregikk i. Da var det bare å sette i gang.
En rollespillgruppe ble en eksklusiv klubb som spilte sammen. En i gruppa var spilleder, GM (gamemaster). Det er han som har utviklet den historien som skal utspille seg, hvilke figurer som skal være med og hvilke problemer som skal løses.
Han forteller en innledning til historien og spillet begynner. Spillets gang går ut på at deltakerne, som ofte er et team, skal løse problemene som GM har laget ferdig. Eksempel: «En drage ligger på gullnøkkelen dere trenger for å befri alveprinsessen. Hva gjør dere?»
Gruppa diskuterer og blir enige, forteller hva de gjør, og terningen avgjør utfallet. GM forteller da hva som blir konsekvensen av handlingene deres og tar de med videre i handlingen. Her er det viktig at GM kan leve seg inn i fortellingen og skape en stemning som holder interessen ved like hos deltakerne.
Dette ble fort populært, spesielt blant gutter. Kanskje var dette fordi historiene som kom på markedet ofte var henvendt til gutter, eks. Dungeons & Dragons, Vampires, Star Wars m.fl.

Rollespill på Internett har utgangspunkt i både bordrollespill og dataspill (adventure games). Også her er det problemløsning som er essensen i historien, men her gjør du det hjemme fra PC'en din. Du søker på nettet etter roleplay, og velger det spillet du ønsker å være med på. De fleste spillene opererer med både tekst og grafikk. Du får en introduksjon til den verdenen som eksisterer i ditt spill, du velger deg en figur, og får vite hvilke egenskaper du har. Deretter møter du teamet ditt, som ofte er fra helt andre deler av verden enn deg, du får en problemstilling og setter i gang. Her må du forhandle med de andre spillerne over nettet. Du skriver hva figuren din har tenkt til å gjøre og du får vite resultatet av handlingene dine av fortelleren i spillet.
Dette er en forholdsvis ny form for rollespill, men en som øker og forbedres i et utrolig tempo. Noen spill har en artig vri der du får muligheten til å innvirke på historien. Etterhvert som du blir flinkere og beveger deg oppover i nivåene (levels) får du muligheten til å skrive forslag til oppgaver til andre som er med i spillet, men er på et lavere level enn deg.
Etterhvert som Virtual Reality blir enklere og mer brukervennlig, og grafikken blir mer troverdig er jeg sikker på at denne formen for rollespill vil øke i et eksplosivt tempo. Her har du muligheten til å gå inn i ulike verdener, være alt fra sort alv til steppebeboer, og leve i en annen verden sammen med mennesker fra hele verden, fra din egen stue.

Levende rollespill/laiv ble startet, for ca. tyve år siden i USA, av bordrollespillere som ikke lenger var tilfredse med bare å fortelle hva figurene deres gjorde. De ønsket å spille ut historien, være figuren sin og få leve i den fiktive verdenen en stund.
En definisjon på laiv er utarbeidet av Hanne Grasmo, og lyder som følger:
      «Laiv er forberedt og planlagt improvisasjonsteater som søker å levendegjøre et fantasisamfunn over en kortere periode (noen timer til seks dager). Samfunnet skal virke ekte, både fysisk, psykisk, mytisk og sosialt. Det er ingen tilskuere, og alle deltakerne får på forhånd tildelt en rolle (det er kun en bakgrunn, ikke manus) som de skal gå inn i og leve i så lenge spillet varer»

Dette ser ut som en blanding av mange dramaformer vi selv driver med; en slags komplisert dramatime. Kanskje er det på grunn av denne blandingen at laiv har så mange forskjellige navn; Fantasireise, rollelek, sanselek, teaterlek, fullskala rollespill, tidshull, simulerte samfunn, scenario, interaktivt teater, improvisasjonsteater m.fl.
Som vi ser av definisjonen krever en laiv mye planlegging av arrangørene, for hvordan skulle man få verdenen til å virke så realistisk at man virkelig levde seg inn i den? Hvor skulle man være? Hvordan skulle en få figuren sin til å se ut slik man hadde bilde av den i hodet sitt? Hvor skulle man få våpnene fra? Hvordan skulle man sloss, drepe eller torturere noen?
Laiv ble et så omfattende prosjekt at det kunne ta et helt år å planlegge .
Jeg skal, gjennom et fiktivt eksempel, prøve å ta dere med fra start til slutt i planleggingen av en laiv. Jeg velger å bruke vårt definisjonsapparat, noe jeg håper vil vise hvor mye arrangørene har til felles med dramalæreren.

En laiv skapes
Det første trinn i utviklingen av en laiv er at en arrangør kommer på en idé som engasjerer henne. Min fiktive arrangør får en idé når hun leser VG, en gang i 1998, og leser at 10.08.99 vil det være solformørkelse. Solformørkelser har alltid vært fulgt av dommedagsprofetier og andre myter. Dette er en god anledning til å lage en laiv.

Tid: Arrangøren velger seg tidlig middelalder, og ønsker å la laiven inspireres av legendene om kong Arthur og ridderne av det runde bord. Hun tror også at laiven bør vare et par dager.

Fabel: Sakserne er klare til å invadere et splittet Britannia. Konflikten mellom den gryende kristendommen og den gamle troen på Gudinnen og Den Hornkledte deler Britannia i to leirer som styres av sine småkonger. Den gamle kongen ligger for døden, og mange småkonger ønsker å overta tronen som storkonge. På øya Avalon prøver man å finne en løsning som vil forene de ulike gruppene i Britannia mot en felles fiende, sakserne. Kanskje en konge av blande blod vil være løsningen?

Intrikate planer, magiske ritualer, bryllup, prøvelser for den nye kongen og hans riddere, utroskap, plyndring og kriging blir ingrediensene i min arrangørs historie. Det store slaget vil finne sted onsdagen da solformørkelsen skjer, og hva solformørkelsen vil bety for utfallet av slaget vil være det største spenningsmomentet. De kristnes dommedagsprofetier, prestinnene på Avalon sitt syn på dette som en spesielt magisk hendelse og saksernes uvitenhet, vil alle være med å bestemme hvem som seirer.
Hele bakgrunnen til historien som skal spilles må skrives ned og sendes med kompendiet som alle deltakerne får tilsendt.

Figurer:Kong Artur, Trollmannen Merlin, Fruen fra Sjøen (Viviane), Morgan le Fay, Igraine, Riddere, Saksere, Småkonger, Prester, Nonner, Prestinner på Avalon m.fl.
Det er viktig at rollene ikke blir endimensjonale, alle må ha en berettiget plass i samfunnet og alle må ha oppgaver å løse.
Personkarakteristikk og bakgrunn til alle figurene må skrives ned og sendes med kompendiet.

Rom: Handlingen foregår på Avalon (en øy), hos Kongen (en borg), i skogen og på markene. Det er også viktig at handlingen foregår en plass der man ser solformørkelsen.
Dette er en laiv som vil kreve altfor mye i forhold til lokaliteter, så min arrangør må slakke på kravene. Det viktigste er at solformørkelsen kan sees. Derfor bestemmer hun seg for å holde laiven i sørdelen av Danmark. For å slippe å leie en borg bestemmer arrangøren at laiven begynner med den forrige kongens begravelse, og da har alle tilreisende egne telt som de bor i under hele laiven. Beboerne på Avalon har sine telt på øya, og sakserne har sine telt i skogen rundt begravelsesplassen. Disse teltene må selvfølgelig se troverdige ut, derfor må oppskriften på de ulike teltene inkluderes i kompendiet. Min arrangør hiver seg på telefonen til Danmark og leter etter en campingplass eller friområde som har en innsjø eller et tjern med en øy i og både en åpen plass og skog rundt.
Pris for reise og deltakelse i laiven må sendes med kompendiet.

Dramatiske virkemidler
Spenning: Spenningen i laiven ligger i mange lag. Historien som skal utspilles er full av spenningsmomenter. Vil kongen og ridderne klare prøvelsene, saksernes plyndringer på nattestid, planene som settes ut i livet av Fruen fra Sjøen og Merlin..
En laiv er gjennomsyret av spenning dersom den er godt planlagt. Og for arrangøren er alltid spenningen om laiven får det utfallet hun har tenkt seg, uforutsette ting som skjer underveis m.m.

Kontrast: Kontraster i denne laiven er mange, for ex. mellom figurene; Lot som ønsker å drepe kongen og selv være konge, men som utad virker lojal mot kongen. Den ultimate kontrasten ligger i solformørkelsesøyeblikket. Der lyset viker for mørket i noen minutter.
Også her er det arrangøren som legger opp til kontrastene i historien, mellom figurene, i hendelsesforløpet osv.

Symboler: Laiven blir gjennomsyret av symboler. Våpnene er av lateks, eller skumgummi. Og når man blir truffet må man spille skaden troverdig. Dersom våpnene er ekte, avgjøres kampen etter dødelighet, eks. øks slår kniv, sverd slår øks. Alkohol er forbudt, så man drikker seg full på rødsaft (vin) eller sjampanjebrus (øl) etter drikkepoeng. F.eks: To glass blir du full av, etter tre går du under bordet. I tillegg vil handlinger som sex, drap o.l gjøres symbolsk. Eks. skuldermassasje betyr samleie, eller man kan bare si: «Nå er du gravid».
Ritualer: Denne laiven vil være full av ritualer. Eks. Stammefolket sin prøve av Artur vil innebære kroppsmaling, urteteer for å oppnå «transe» for å se om Gudinnen finner ham verdig, dans rundt bålet, en menneskejakt der stammefolkets menn prøver å fange Artur og til sist en forening mellom kongen og ypperste prestinnen.
Det er viktig å ha både små ritualer for å skape samfølelse i grupperingene, og også store ritualer der alle får delta, for eksempel kroningen av kongen. Dette skaper en større fellesskapsfølelse for hele gruppa.

Rytme:
Her står arrangøren litt hjelpeløs, for det er deltakerne som bestemmer flyten i spillet, likevel har arrangøren en mulighet til å påvirke spillet. Det gjøres ved å leie inn noen til å være skuespillere som skal være med i små scener, for eksempel en prest som leder begravelsen og åpner laiven, noen saksere som kan komme og plyndre om natten, kanskje de kidnapper noen. Noen kan være Gudene som viser seg i et drømmesyn, eller prestinner som har sett den store dragen sluke solen. Disse må instrueres og lønnes, dersom de ikke er med i arrangementskomiteen. Men de er et viktig element for å få historien videre.

Dramaturgiske valg
Alle disse valgene må tas av arrangøren i konstrueringen av historien.
Tolkningen vil arrangøren gjøre på forhånd, gjennom hva hun velger å legge vekt på i oppbyggingen av samfunnet. For at deltakerne skal forstå hvilken vei handlingen skal gå er det viktig at arrangørens tolkning av stoffet er tydelig i spillet.
Fokus i historien vil variere etter hva som er din oppgave i spillet. For sakserne vil fokus ligge på hva de kan gjøre for å kunne slå britene, mens for prestinnene på Avalon vil fokuset være hvordan de kan skaffe en konge som alle vil følge. Dersom gruppene har for mange fokus på en gang kan de miste tråden i historien.
Vendepunkt er det mange av i historien. Disse oppstår når f.eks. den lojale ridderen Lot forgifter kongens mat. Hovedvendepunktet blir kanskje utfallet av striden under solformørkelsen
Stilen blir realisme, for et av målene ved laiv er å skape så realistiske skildringer som mulig. Dramaformen er det vanskelig å beskrive i og med at dette ikke er en dramaform. Men det nærmeste jeg kan komme er kanskje aristotelisk?

Andre oppgaver:
Selv om nå laiven nesten er klar er det fremdeles en del ting å ordne; troverdige rekvisitter (det runde bord), skal ridderne ha hester?, hva slags mat skal spises? osv. Når dette er gjort skal kompendiene lages, med rollebeskrivelser, historiens bakgrunn, en beskrivelse av de religionene som er med i historien, alfabetet til det hellige språket på Avalon må med, tegninger av kostymeutkast til konger, riddere, prestinner, saksere, tjenere osv, våpen tegninger og evt. sanger eller formularer som må læres.
Så må laiven reklameres for slik at det blir mange som vil være med. Internett og laivgruppenes blad er de mest benyttede PR-fora. Og etterhvert som deltakerne melder seg på skal de få sine kompendier tilsendt, og pengene må kreves inn.
De fleste arrangørene, som i hovedsak er gutter (stadig flere jenter blir arrangører), er mellom 20-30 år. De er godt utdannet innenfor ulike fag; historie, samfunnsfag, naturfag eller teatervitenskap. Og de fleste gjør alle deler av arbeidet med å lage en laiv selv, eller de er et lite team som deler på ansvaret. Det er mye arbeid, og man kan undre seg over at de orker.
Likevel sier de fleste at når de ser alle deltakerne spille i samfunnet deres er all jobbingen verdt det.
«For å være helt ærlig: Kicket er å se at spillerne lever i min verden»... (Grasmo, Hanne 1998, s.25)

Laiven:
Påmeldingene strømmer inn, og rollene fordeles. Deltakerne er med av ulike grunner; noen er med fordi de ønsker en sterk opplevelse, andre er med for adrenalinkicket du får i laiv. Enkelte er med fordi de ønsker å være noen andre enn seg selv en stund, noen få er kostyme og rekvistitt-freaker og er med for å lage så gode og troverdige ringbrynjer, sverd, kilter e.l som mulig. Andre igjen er med fordi de liker å være i fokus og atter andre liker å lære nye ting om forskjellige samfunn, og liker å sette seg nøye inn i samfunnet før de er med.
Men noen ting er felles for deltakerne; Alle må akseptere fiksjonspakten, og alle må prøve å leve seg inn i rollen sin så godt som mulig så lenge laiven pågår. Fiksjonspakten inngås før laiven starter, og det kan gjøres på mange måter, f.eks. gjennom en felles ed:

      «Vi vil nå godta som eneste virkelighet, laivens virkelighet og leve oss inn i den totale illusjon, med de regler og rammer som er gitt oss i den rollen som er blitt oss forutbestemt for denne fiktive verdenen, skapt av de allmektige arrangører, åpenbart gjennom de omfattende kompendier og ikke vike for fristelsen til off-laiv fra spillstart til spillslutt, hele døgnet rundt. La laiven begynne!»
                  (Erlend Eidsem Hansen)

Så starter spillet og laiven pågår til historien er ferdigspilt, eller til noen stanser laiven (KUTT-regelen, se bokanmeldelse). Forhåpentligvis blir det en god laiv, og deltakerne føler at de får valuta for pengene sine.

Levende rollespill - noe for drama?
I laivmiljøet som i alle andre miljø finnes det også problemer. Noen blir så hekta på laiv, at de er med på alt som finnes, og bruker opp alle pengene sine på laiv. De blir avhengige av adrenalinkicket, eller de trives mye bedre i fiksjonsverden enn i sin egen virkelighet. Noen steder er også laiv-gruppene blitt oppsøkt av folk som ikke har sosialintelligens, og ikke forstår hvorfor man må stoppe en laiv bare fordi ei jente ble skadet. Disse forsvinner ganske fort, for de får ikke roller i nye laiver.
En annen ting er hvor sunt det er å la små barn få være med på laivene. Hva vil skje med en fireåring som dras med på laiv etter laiv? Hva skjer med virkelighetsbildet til den ungen? Riktignok er laiv en lek, men den benytter seg av de voksnes lekespråk, ikke barnas.
Et siste problem, som mange kritikere er opptatt av, er om man blir mer voldelig av å «drepe» folk på laiv. Det kan ikke jeg svare på, bare si at det samme har man sagt om rock, dataspill og video.
Men på tross av alle disse faktorene mener jeg at laiv kan bli noe veldig spennende for oss i dramamiljøet. Læringspotensialet i laiving er veldig stort; man lærer historie (tidlig middelalder), religion (kristendom vs gammeltro), heimkunnskap (historisk matlaging), problemløsning (forhandling i rolle), forming (ved å lage eget kostyme, våpen e.l.) osv. I tillegg vil de lære de mange deler av teaterproduksjonen gjennom selv å spille i laiven; kostyme, dramaturgi, scenografi, spillkompetanse, scenekamp m.m.
I forhold til prosjekttanken i L-97 er dette midt i blinken for mellomtrinnet og ungdomsskolen.
Men kostnadene for en slik laiv er også store. At en dramalærer skulle organisere en slik laiv for en klasse på en skole ville være utenkelig. Men kanskje kunne en gruppe dramalærere sammen lage en laiv, f.eks. en vikinglaiv, og holde den i Vikinglandet på Tusenfryd (som er stengt om vinteren). De kunne utvikle et rollegalleri med 20 jenter og 20 gutter, som kunne tilpasses antallet i klassene som ønsket å være med. Laiven kunne vare i ca. 6 timer og tilbys til alle skolene i Akershus og Oslo. Skolene ville på forhånd få tilsendt en mappe med rollebeskrivelser, kostymedesign osv, pluss noen arbeidsoppgaver som en forberedelse til spillet. Det ville blitt som en slags TIU-gruppe, men ikke oppsøkende. Klassene måtte komme til spillstedet, og bearbeiding av opplegget måtte skje i etterkant av spillet (ikke underveis). Det kunne skje både gjennom dramaarbeid i etterkant, og gjennom flere arbeidsoppgaver som klassen kunne jobbe med tilbake på skolen.
Selv synes jeg dette er en spennende ny form, og kanskje ligger min fremtidige hovedfagsoppgave her. Jeg skal i alle fall være med på laiv om ikke lenge, og lover å gi dere tilbakemelding om hvordan det gikk.

Vibeke Andersen

Aktuelle lenker
Diskuter på Laiv.org - Forum

Siste 5 nyheter

Tilbake til nyhetsoversikten