Kommentar: |
Det knaser idet Okita setter et velplassert slag i mage på Zalg. Denne gangen fikk det være nok. Tenk å fornærme hans tro på denne måten! "I denne natt skal du dø!" - hyler han og trekker sitt sverd. Det glinser i måneskinnet, og arrene" på eggen sier at det har sett mang en kamp.
Zalg, orkehøvdingen, er ikke sen om å komme seg på bena igjen. "Du vil mette min mage før den tid!" - hvisker den illeluktende lederen. "Gjør deg klar til å møte den såkalte guden din, for jeg..." - han blir avbrutt... Okita ser dypt inn i øynene på Zalg. Han hadde også merket det. Skogen var stille. Altfor stille. Noe er galt. Tanken var ikke gammel før mistankene ble bekreftet. Ut av skyggene kommer fire sortkledde skapninger. Uten en lyd presser de seg stadig nærmere.
De står rygg mot rygg nå, orkehøvdingen og jegeren. De som for sekunder siden var svorne fiender, deler samme frykt. Ikke for sitt eget liv, men for hele sin rase. De sortkledde stopper opp. Øynene deres stikker som brennesle. Aldri har slike vesener eksistert. Hvor kom de fra? Hvem er de?
Ingen svarer deres bønner. Det virker som om de eneste gudene i denne tåkefyllte natten er de fire sortkledde. Zalg faller på kne! Orkehøvdingen selv har innsett at hans tid har kommet, og at hans eneste sjanse er å be for sitt liv. Okita slipper sverdet sitt, men før det treffer bakken er det over.
Smertens hyl blandes med nattuglens sang. Det er over nå. Blodet er blandet. Orker og mennesker har nå en nye felles fiende i tillegg til hverandre... Men hvem? |